Nicaragua - San Carlos, El Castillo, Rio San Juan y San Jose

Siste del av reisa vår! Fra Isla de Ometepe fortsatte vi reisa over Lago de Nicaragua. På torsdag sto vi igjen på kaia og venta på båten. Vi regna med at siden båten skulle komme fra Granada klokka seks, folk skulle gå av, varer skulle lastes av og nye på, og passasjerer skulle stige ombord, ville vi ikke være klare for å dra før klokka sju. -Hvis båten var i rute. Det var den selvfølgelig ikke, og det ble mye venting. Da klokka nærma seg åtte og vi fremdeles ikke så noe til båten, begynte vi å bli litt slitne og leie... Idet Maja og jeg begynte å bli virkelig leie, kom heldigvis båten. Vi hadde igjen billetter på førsteklasse, men der var stappfullt. Vi endte opp på dekk. Vi ble litt småsure...Hengekøya som Oda kjøpte seg i Masaya gjorde nytten som teppe. Etterhvert flytta vi oss og lå ved siden av pipa. Ikke den friskeste lufta kanskje, men pipa var i hvert fall varm! Det var ikke helt enkelt å få sove, men mot morrakvisten fikk jeg i hvert fall en liten time på øya. Maja fikk ikke sove noe i det hele tatt. Folk lå og sov overalt på båten; i hengekøyer på dekk eller på benker der det var plass (det var de heldige), på gulv, under benker, oppå kasser, eller som her på lasta. Det var smekkfullt av folk overalt. Turen tok ca ti timer. Det eneste fine med båtturen var å se soloppgangen og vite at da hadde vi heller ikke så langt igjen til San Carlos, vårt første stoppested. I San Carlos bytta vi båt (stønn!) og etter å ha venta litt på at den skulle komme, satt vi igjen i en båt, denne gangen på vei opp elva Rio San Juan.Langs elva var det mye flott natur å se. Vi gjorde også noen stopp ved mindre landsbyer som lå ved elva for å levere varer og passasjerer. Utrolig å se hvordan folk bor...Etter tre timer så vi endelig borgen i byen El Castillo (castillo=borg, slott). Nå lengta vi fælt etter mat, dusj og en god seng!Vi hadde lest om Hotel Victoria i guideboka, og syntes det hørtes ut som et bra sted. Vi var enige at å spandere på oss en litt ålreit hotell etter en marerittnatt, var lov. Hotel Victoria var veldig fint med svært hyggelige folk, så her ville vi være. Sulten vant for trangen til dusjing og soving, så vi gikk til restauranten på hotellet og bestile en tidlig lunsj. Maten var nydelig, og mens vi spiste, oppdaga vi en liten dam nedenfor restauranten (som lå på en veranda) med massevis av skilpadder. Jeg telte 34 stk! Like etterpå hørte vi et stort plask som viste seg å være en stor cocodrilo! Den angrep en skilpadde og prøvde sikkert å spise den, men etter å ha prøvetygd litt, spytta den den ut igjen. Det ble en veldig spennende lunsj!Senere fikk vi vår etterlengtede dusj og gode senger å hvile ut i. Vi sov noen timer før vi gikk ut for å spise midddag. Vi møtte på noen folk som vi "kjente"; folk som vi reiste sammen med fra Granada, som vi hadde møtt på Ometepe og/eller som vi traff på båten fra Ometepe. Vi gikk på kafe sammen. Vi fant ut at de som eide kafeen måtte være fryktelig glade i kanel, for uansett hva vi bestilte, smakte det stort sett bare kanel; kaffen, kakaoen, milkshaken...Neste dag sov vi lenge. Vi vandra litt rundt i den lille byen, men det mest interessante vi møtte, var folk og dyr som alle var veldig blide og hyggelige. Det var rett og slett ikke så ille mye å se eller gjøre. Vi gikk til den samme kaffeen vi var på kvelden før og kjøpte milkshake - med kanel. Vi var alle fremdeles litt trøtte, så vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet og sitte på verandaen og lese og bare slappe av en stund. Planen var å gå til borgen og titte på den, siden den var byens severdighet. Vi fant ut at vi skulle vente til rundt tre-tida da sola ikke stekte som verst. Da vi endelig fikk kommet oss av gårde, var klokka nærmere fem... Og da vi kom opp på borgen, var den stengt for turister. Sånn går det når man er un poquito utslitt og hengekøya på verandaen er god å ligge i!

Dette var vår siste dag i El Castillo, og planen videre var å ta båten tilbake til San Carlos der vi kom fra, og så videre derfra med en ny båt til Los Chiles i Costa Rica. Damene som drev hotellet var veldig hyggelige og hjelpsomme og bestilte båtbilletter til oss mens vi satt i baren og fikk vente-is, og da vi sto opp klokka fem for å rekke båten neste dag, sto sjefen med matpakke til oss og ønsket oss god tur videre.

Denne båten var av det raske slaget, og turen til San Carlos tok nå to timer mot tre sist gang. Enda en gang fikk vi sett den flotte naturen langs elva, og en knakænes fin soloppgang attpåtil. Vel framme i San Carlos fant vi oss en plass å spise frokost, før vi begynte å lete etter stedet der vi måtte få stempla passene våre slik at vi kunne reise inn i Costa Rica. Da vi fant stedet (det så ut som et skur), satt vi oss og venta før vi skjønte at de ikke åpna før klokka elleve. Dermed hadde vi noen timer å slå ihjel... Vi fant ut at vi skulle finne et hotell og sitte der så lenge. Hotellet vi fant kvalifiserte neppe til en halv stjerne. Det så mer ut som et vanlig hjem (ikke av den fine sorten) med hotell-skilter, og vi ble vist til verandaen som vi senere fant ut at sikkert ikke var ment for gjestene... Vi følte kanskje at vi trengte oss på litt, men står det hotell så står det hotell... Vi så ikke noe til andre gjester. Vi tror heller ikke det fantes noen. Da klokka ble slagen, dro vi tilbake til kontoret der vi skulle få stempel i passa våre. Det gikk fort og greit og vi betalte noen dollar for innreise til Costa Rica og litt for båten, og så gikk vi om bord. Noe som viste seg å være svært unødvendig ettersom vi ble sittende der i to timer og vente på å dra... Litt lei båt kan du si...

Vel framme i Los Chiles, Costa Rica, var det på ny venting og sjekking av pass og stempel. Vi spiste lunsj mens vi venta, og så fort vi var ferdig med sjekking og spising, tok vi taxi til bussterminalen. Vi hadde funnet ut at det ikke fantes buss til Tamarindo eller noe i nærheten fra Los Chiles; det gikk kun til San Jose, hovedstaden. Det betydde tidenes omvei for oss, men siden det var vårt eneste valg, var vi på tur igjen...

I San Jose fant vi oss et fint hotell (det fineste hittil). Oda og jeg bestemte oss for å ta en sen buss til Tamarindo neste dag, sånn at vi fikk en dag til shopping når vi først var der... Maja ville hjem så fort som mulig, i tillegg til at faren hennes kom på besøk, så ho tok en buss klokka 8 på morran. Oda og jeg dro til San Joses største kjøpesenter, klare for shopping! Etter å ha vært innom to butikker, kom vi til "Zara" som Oda forelska seg helt i, og i den butikken ble vi... Etter en bra lunsj og enda litt mer shopping (på "Zara"), dro vi tilbake til hotellet, henta kofferten og tok en taxi til bussterminalen. Vi ble fortalt på hotellet at bussen skulle gå klokka 16. Da vi kom til bussterminalen, fant vi ut at det ikke stemte. Det fantes ikke flere busser til Tamarindo den dagen. Dermed måtte vi vente halvannen time på en annen buss som gikk til Liberia (fire timer), og derfra måtte vi ta taxi hjem (en time). Var veldig godt å komme hjem til egen seng og bare slappe av! Jeg ble også veldig glad da jeg fant ut at jeg var alene i leiligheten! Var alene en hel uke. Litt deilig =)

Siste kart: reisa fra Los Chiles til San Jose og derfra til Tamarindo.

Det ble en super tur! Flott å reise litt og oppleve noe annt enn Tamarindoen... Men veldig godt å komme hjem også ;)

Bilder:

Maja Rivas Pedersen

Oda Opdal Zachrisen

Jeg