Nå dro vi altså videre til Isla de Ometepe, verdens største ferskvannsøy (275 km2). Ometepe betyr "to fjell" (ome=to, tepetl=fjell), og øya er forma som et timeglass med to vulkaner i hver ende. I Lago de Nicaragua fins det også ferskvannshai.
Båten fra Granada til Ometepe kosta ca 30 kroner. Vi kjøpte billetter på første klasse. Forskjellen på første og andre klasse, var at på første hadde de air condition. Der ble det fort litt for kaldt fant vi ut, og dermed trakk vi ut på dekk til sola. Den stekte godt!
Båten lukta litt tankbåt og så ikke ut som noen vanlig passasjerbåt. Var ikke type Moss-Horten-båt. Den frakta folk og forsyninger til Ometepe to ganger i uka.
Vi møtte også et norsk kjærestepar på båten som var fra Oslo og som hadde reist rundt omkring i Afrika, Sør- og Mellom-Amerika siden rett etter nyttår. De var veldig, veldig koselige!
Nå begynte det å bli en stund siden jeg hadde spist frokost, og jeg var ganske sulten... Oda og jeg kjøpte oss noe mat på båten; ris og frityrstekt kylling og platanos (frityrstekte bananer). Det var sånn passe godt, men ble ikke akkurat mett av det. 
Tiden på båten ble brukt til å ta bilder... Mange bilder.
Tiden på båten ble brukt til å ta bilder... Mange bilder.Da sola gikk ned, kom også Ometepe til syne. Da måtte vi selvfølgelig ta enda litt flere bilder...
Nærmest er Volcan Concepcion og i bakgrunnen Volcan Maderas som vi et par dager senere klatra på.
Da vi kom i land, hadde sola gått ned. På båten hadde vi truffet på en mann som var veldig oppsatt på at vi skulle overnatte på hotellet hans. Siden vi ikke visste om noen andre hoteller og var slitne og ikke klare for å begynne å lete etter et sted å bo, sa vi ja takk. Han putta oss i en taxi og så bar det avgårde på veldig humpete veier til en by som het Altagracia. Hotellet het El Castillo og var helt greit. Rommet var fint, litt varmt ettersom air conditionen ikke funka, men ellers ålreit. Vi var nå ganske sultne og gikk for å finne en restaurant. Vi ville veldig gjerne ha et godt måltid mat, siden de andre måltidene den dagen ikke hadde vært de aller beste. Vi gikk til en restaurant som vi ble anbefalt, men vi snudde etter å ha tatt en rask titt. De hadde ikke det store utvalget av mat (de hadde ikke meny, de bare ramsa opp fem retter vi kunne velge mellom). Vi endte opp med å dra tilbake til hotellet vårt og spise der. Vi venta ganske lenge på maten, Oda og Maja bestilte det samme og fikk maten først (etter ca 45 min). De bestilte spagetti med kylling. Jeg fikk maten 10 min senere. Jeg bestile spagetti bolognese. Jeg fikk dobbelt så mye mat som Oda og Maja. Vi fant ut at de sikkert hadde delt en vanlig porsjon på de to, mens jeg fikk "full" porsjon. Vi fikk også hvitløksbrød; pølsebrød med hvitløkssmør på. Dårlig matdag...
Guideboka mente at Playa Santo Domingo var den fineste stranda på Ometepe, og for å få sett litt av øya, bestemte vi oss for å sykle dit neste dag. På hotellet sa de at det var sju kilometer til stranda, altså ikke så langt tenkte vi. På rette, fine, hullfrie norske veier med kjørbare sykler med gear og brems, ville det kanskje ikke vært så langt nei: Det var vanskelig å sykle opp de bratte bakkene pga manglende gear, og det var umulig å sykle ned de bratte bakkene ettersom vi ikke kunne bremse... Litt skummelt syns vi. Og slitsomt. Og veiene var virkelig helt elendige. Men vi kom da fram til stranda til slutt!
Ser veldig idyllisk ut... Men det krydde av irriterende fluer her og stranda var en del mindre enn det vi hadde sett for oss, så vi fant ut at stranda var en smule oppskrytt. Har finere strender i Tamarindoen! Det var deilig å ligge i vannet her da, og etter en times tid bestemte vi oss for å finne et sted å spise lunsj. 
Guideboka mente at Playa Santo Domingo var den fineste stranda på Ometepe, og for å få sett litt av øya, bestemte vi oss for å sykle dit neste dag. På hotellet sa de at det var sju kilometer til stranda, altså ikke så langt tenkte vi. På rette, fine, hullfrie norske veier med kjørbare sykler med gear og brems, ville det kanskje ikke vært så langt nei: Det var vanskelig å sykle opp de bratte bakkene pga manglende gear, og det var umulig å sykle ned de bratte bakkene ettersom vi ikke kunne bremse... Litt skummelt syns vi. Og slitsomt. Og veiene var virkelig helt elendige. Men vi kom da fram til stranda til slutt!Ser veldig idyllisk ut... Men det krydde av irriterende fluer her og stranda var en del mindre enn det vi hadde sett for oss, så vi fant ut at stranda var en smule oppskrytt. Har finere strender i Tamarindoen! Det var deilig å ligge i vannet her da, og etter en times tid bestemte vi oss for å finne et sted å spise lunsj. Vi var også på utkikk etter et nytt sted å bo ettersom vi ikke var videre imponerte over hotell El Castillo. Maten der var som sagt ikke den beste (speileggene vi fikk til frokost var overstrødd med saltKLUMPER - ikke godt!), strømmen forsvant, vannet forsvant og i tillegg var det glohett på rommet siden vi ikke hadde air condition. Vi traff på det norske kjæresteparet igjen og en venninne av dem som viste seg å være søskenbarnet til en kollega av Maja (liten verden), og de anbefalte et hostell som de bodde på. Det var visst veldig alternativt, med økologisk mat og gjenvinning og kildesortering (det er sjeldent i Mellom-Amerika) som også var veldig koselig. Oda ble straks supergira på dette stedet, og vi bestemte oss for å sjekke det ut. Dermed tok vi en taxi tilbake til hotell El Castillo (vi orka rett og slett ikke å sykle tilbake) og henta kofferten og tok taxi samme veien tilbake til Hostel El Zopilote. Zopilote lå oppi en fjellside, og etter å ha bært kofferten vår hele veien opp, bestemte vi oss for at neste gang skulle vi ha ryggsekker i stedet... 
El Zopilote var, riktig nok, veldig alternativt og annerledes enn det vi hadde bodd på til da. Her var det plankehytter og hengekøyer til utleie. Vi fikk denne hytta. I "underetasjen" var hengekøyene, mens vi flytta inn i etasjen over. 
Her fikk Maja og jeg en dobbeltmadrass på deling med en gammel gardin til myggnetting, mens Oda fikk en "madrass" (den var hele centimeteren tykk) og ingen gardin. Oda var svært sporty og tok denne plassen frivillig. Inngangen vår var ei luke i gulvet og taket var tørkede palmeblader. Vi ble her i to netter. Vi ble fortalt at det krydde av edderkopper på hostellet, og dermed måtte vi gå over hele hytta vår på jakt etter ville dyr. Den som leter den finner... Det satt en rimelig stor edderkopp i taket vårt. Oda jagde den over på en kost som lå i hytta vår og kasta deretter like godt hele kosten ut av vinduet. 
Her er vår alternative utedusj. Pyntet med gamle glassflasker! På kvelden da jeg skulle dusje, var det blitt helt mørkt, og alt jeg hadde av lys, var ei lita lommelykt som jeg kjøpte. Til min store overraskelse, var vannet godt og varmt! Og det var egentlig en opplevelse å dusje ute i naturen med en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til over meg... 
Og vår alternative utedo...
El Zopilote var, riktig nok, veldig alternativt og annerledes enn det vi hadde bodd på til da. Her var det plankehytter og hengekøyer til utleie. Vi fikk denne hytta. I "underetasjen" var hengekøyene, mens vi flytta inn i etasjen over. Her fikk Maja og jeg en dobbeltmadrass på deling med en gammel gardin til myggnetting, mens Oda fikk en "madrass" (den var hele centimeteren tykk) og ingen gardin. Oda var svært sporty og tok denne plassen frivillig. Inngangen vår var ei luke i gulvet og taket var tørkede palmeblader. Vi ble her i to netter. Vi ble fortalt at det krydde av edderkopper på hostellet, og dermed måtte vi gå over hele hytta vår på jakt etter ville dyr. Den som leter den finner... Det satt en rimelig stor edderkopp i taket vårt. Oda jagde den over på en kost som lå i hytta vår og kasta deretter like godt hele kosten ut av vinduet. Her er vår alternative utedusj. Pyntet med gamle glassflasker! På kvelden da jeg skulle dusje, var det blitt helt mørkt, og alt jeg hadde av lys, var ei lita lommelykt som jeg kjøpte. Til min store overraskelse, var vannet godt og varmt! Og det var egentlig en opplevelse å dusje ute i naturen med en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til over meg... Og vår alternative utedo... Den første kvelden vår på hostellet arrangerte eierne av Zopilote pizzakveld. Da bestilte vi hver vår pizza med tilbehør etter ønske som ble stekt i steinovn. Smakte litt salt, men var alikevel det beste måltidet jeg hadde hatt på lenge! Og var veldig koselig å sitte sammen med de andre gjestene og prate og høre på musikk.
Her er søskenbarnet til kollegaen til Maja, Oda og jeg ute og smaker på sprit! Hostellet laget sin egen sprit og de hadde et stort utvalg (alternative) smaker. Favoritten ble sjokoladesprit. Her kjøpte vi oss også steinbakt brød, nutella (den viste seg å være SVÆRT alternativ) og honning for å ha til frokost og lunsj. Brødet var det beste jeg har smakt på hele oppholdet mitt her!
Neste dag var vulkan-dag. Egentlig ville vi klatre på Volcan Concepcion siden den er aktiv, men siden hostellet vårt lå ved Volcan Maderas, ble det den i stedet. Vi fikk med oss en guide, og dro av gårde klokka sju på morran. Her har vi utsikt til Volcan Concepcion.
Her har vi guiden vår. Han var 65 eller 72 år. Vi skjønte ikke helt hva han sa... Han prata i vei og snøvla litt og kutta ut s'ene i slutten av orda og var generelt svært vanskelig å forstå syns jeg. Maja og jeg sendte Oda til å gå først i løypa sammen med han siden ho prater best spansk av oss... Det var imponerende at en såpass gammel mann var guide, for stien var ikke akkurat av det beste slaget. Først gikk det moderat oppover. Så kom vi inn i regnskogen og det ble veldig bratt. Etter en stund var det fortsatt bratt, men det var i tilegg gjørmete og glatt. Jeg var dødssliten. -Og jeg som har vært så flink å trene i hele år. Følte ikke akkurat at jeg fikk noe igjen for det... På vei opp lengta jeg egentlig mest etter TV-kroken hjemme på Ise...
Her er søskenbarnet til kollegaen til Maja, Oda og jeg ute og smaker på sprit! Hostellet laget sin egen sprit og de hadde et stort utvalg (alternative) smaker. Favoritten ble sjokoladesprit. Her kjøpte vi oss også steinbakt brød, nutella (den viste seg å være SVÆRT alternativ) og honning for å ha til frokost og lunsj. Brødet var det beste jeg har smakt på hele oppholdet mitt her!Neste dag var vulkan-dag. Egentlig ville vi klatre på Volcan Concepcion siden den er aktiv, men siden hostellet vårt lå ved Volcan Maderas, ble det den i stedet. Vi fikk med oss en guide, og dro av gårde klokka sju på morran. Her har vi utsikt til Volcan Concepcion.Her har vi guiden vår. Han var 65 eller 72 år. Vi skjønte ikke helt hva han sa... Han prata i vei og snøvla litt og kutta ut s'ene i slutten av orda og var generelt svært vanskelig å forstå syns jeg. Maja og jeg sendte Oda til å gå først i løypa sammen med han siden ho prater best spansk av oss... Det var imponerende at en såpass gammel mann var guide, for stien var ikke akkurat av det beste slaget. Først gikk det moderat oppover. Så kom vi inn i regnskogen og det ble veldig bratt. Etter en stund var det fortsatt bratt, men det var i tilegg gjørmete og glatt. Jeg var dødssliten. -Og jeg som har vært så flink å trene i hele år. Følte ikke akkurat at jeg fikk noe igjen for det... På vei opp lengta jeg egentlig mest etter TV-kroken hjemme på Ise...Dette var før vi var kommet til de glatte partiene. Her skinte sola! Naturen her var helt fantastisk. Utrolig frodig og grønt. Frisk og god luft. Nydelig!
Guiden laga gåstaver til Oda og meg. De var gode å ha på glatta, men også litt i veien andre ganger når det var som brattest og vi måtte klatre og egentlig hadde mer enn nok med å finne fotfeste og å holde oss fast om vi ikke skulle drasse på stavene også. Men vi syns ikke vi kunne legge de fra oss når guiden hadde vært så snill og lage dem til oss.
Oda datt en gang. - I gjørma. Maja datt NESTEN to ganger men klarte å gripe tak i noen grener i siste lita. Jeg skled et par ganger og var ganske nær, men holdt meg på bena jeg også. Guiden tryna så det sang etter TRE ganger! Første gang var på vei opp. Da gikk han som førstemann ned en spesielt bratt og gjørmete bakke. Oda fulge noen meter etter, så Maja og meg til slutt. Jeg så ingenting, men plutselig hørte jeg et "skvupp" og Oda som gispa, deretter et nytt - større, "skvupp" og så hørte jeg at noen skled et stykke nedover. Oda ropte "Are you okay?" (ho haddde snakka kun spansk til da!) og jeg så at guiden lå i en krøll ved en stor stein. "Venga! Venga!" ropte han, "Kom, kom!" Ja, så kom vi da. I sneglefart. Han hadde falt et stykke nedover, så var ca 15 meter ned til han, og var jo bratt! Og glatt! Maja viste seg å være den med best utvikla fjellgeit-gen av oss, så ho spratt forbi både Oda og meg som var ganske så utstøe... Guiden klarte å komme seg opp på egen hånd før vi nådde fram til han. Vi var ganske bekymra for om han hadde brekt benet eller skjært seg på macheten han bar ubeskytta i hånda, men det gikk heldigvis bra. Dette var like før vi kom fram til lagunen, den lille innsjøen som var i krateret på vulkanen. Det var ufattelig godt å komme fram og ta seg en pust i bakken og spise litt. Det var også veldig flott ved innsjøen. Og tåka lå over den så det var litt trolsk stemning. Det var også iskaldt der, så vi pakka sammen og bega oss på hjemturen så fort vi var ferdige med å spise. Turen opp tok fem timer. Pausa 30 min. 
Så var det hjemturen. Oda, Maja og jeg gikk litt vår egen vei og fulgte vår egen sti, og endte til slutt opp på en blindvei. Guiden sa at han skulle komme og kutte en vei for oss sånn at vi havna på samme sti som han, og på vei til vår unnsetning, tryna han igjen. Denne gangen var det ikke noe skummelt. Han bare forsvant litt i et buskas. Han var ganske kjapt på bena igjen. Ville ikke helt se oss i øya etterpå men...Nå gikk Maja i teten sammen med guiden. Oda og jeg hang litt etter, og plutselig hørte vi enda et "svupp". "Hvem datt?" ropte Oda. "Han". Turen ned tok fire timer.
Da vi kom ned var vi så slitne, tørste, tissatrengte og møkkete at vi måtte kjøpe oss to flasker brus og en muffins og bare sitte. I tillegg til å være slitne og alt det der, hadde vi også fryktelig vondt i tærne. Å gå nedover i fire timer betyr at tærne blir pressa mot skotuppen i fire timer... Da vi kom hjem fra ferien nesten en uke senere, viste det seg at Oda hadde pådratt seg en infeksjon i tåa og ho måtte dermed trekke ut neglen og gå med bandsje og spise smertestillende. Ellers var vi ganske støle et par dager etterpå. Jeg var ille stiv i det ene benet. Våkna om nattan av at det gjorde vondt og at jeg ikke kunne rette det ut. Vulkanklatring er ingen spøk.
Det tok meg tre omganger i dusjen å bli kvitt all gjørma på leggene. -Selv med skrubb og såpevann! Oda endte opp med å kaste T-skjorta ho hadde på seg... 
Etter en solid vaskerunde i dusjen, laga vi oss middag. Vi kjøpte pasta og hjemmelaga tomatsaus på hostellet. Det smakte helt greit.
Da vi kom ned var vi så slitne, tørste, tissatrengte og møkkete at vi måtte kjøpe oss to flasker brus og en muffins og bare sitte. I tillegg til å være slitne og alt det der, hadde vi også fryktelig vondt i tærne. Å gå nedover i fire timer betyr at tærne blir pressa mot skotuppen i fire timer... Da vi kom hjem fra ferien nesten en uke senere, viste det seg at Oda hadde pådratt seg en infeksjon i tåa og ho måtte dermed trekke ut neglen og gå med bandsje og spise smertestillende. Ellers var vi ganske støle et par dager etterpå. Jeg var ille stiv i det ene benet. Våkna om nattan av at det gjorde vondt og at jeg ikke kunne rette det ut. Vulkanklatring er ingen spøk. Det tok meg tre omganger i dusjen å bli kvitt all gjørma på leggene. -Selv med skrubb og såpevann! Oda endte opp med å kaste T-skjorta ho hadde på seg... Etter en solid vaskerunde i dusjen, laga vi oss middag. Vi kjøpte pasta og hjemmelaga tomatsaus på hostellet. Det smakte helt greit. Båten til og fra Ometepe går bare hver mandag og hver torsdag. Vi kom på mandag, og på torsdag var det på tide å fortsette turen. Vi dro videre med samme båt som vi kom med. Det skulle vise seg å bli litt av en båttur...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar