Home Sweet Home!

Så går det mot slutten... Enda et studiesemester i utlandet er over. Skolen var kanskje ikke den beste, alle lærerne like flinke, studieplanen alltid etterfulgt... Men det har vært et supert opphold likvel - takket være alle de flotte folka jeg har møtt og blitt kjent med =)

Men det var nå godt å komme hjem og!!! 18. mai og jeg fyra med setevarmen på fullt HELE veien fra Fredrikstad busstorg. Dét gjør jeg ikke engang på vinteren!
Det beste å komme hjem til:

Melk! Skikkelig brød! Syltetøy! Brunost!

Gracias por una experiencia muy linda!

Regn!

Costa Rica har to årstider: tørrsesong og regnsesong - enkelt og geit. I mai begynner det så smått og regne. Læreren vår, Greivin, har sagt at da vil det være sol og pent vær på dagen og på ettermiddagen vil det kanskje regne en times tid eller så. Flott, tenkte jeg, da får jeg oppleve litt regn i Costa Rica før jeg drar hjem! Greivin har sagt at dette skiftet naturligvis skjer gradvis, det er ikke sånn at det skifter over natta og at 30. april er varm og solrik, og på 1. mai regner det.

Vel, det var ikke langt unna i hvert fall:

30. april og 1. mai - Sol og pent vær. Oda var på stranda og surfa, jeg satt hjemme i senga og var sjuk på fjerde dagen på rad (ikke noe av det svineriet, altså). Vi har snakka mye om dette regnet som skal komme. Det har jo tross alt vært flere skyer på himmelen enn vanlig... Noen har til og med vært litt gråaktige!

2. mai, kveld - Julie har kommet tilbake fra tre ukers ferie i Mexico (slapp av!), og ho, Oda og jeg sto på kjøkkenet og laga mat da alle ble stående stille og lytte: Var det regn vi hørte? JA! Vi løp ut og ned til bassenget og sang "It's raining men" og syns det var gøy at det regna! -Betyr vel bare at vi har vært bortskjemte med mye sommer og sol i det siste.

3. mai, morra - Det tordner. Og lyner. Det har gjort det hele natta; helt siden det begynte å regne i går kveld. Strømmen - og dermed også vannet, var borte også. Det er mørkt selv om klokka er 08. Oda og Julie står opp og sier de vil gå til Mandarina og kjøpe seg litt frokost. Og det er da det virkelig begynner: Det smeller noe verre og himmelen blinker i lyn og det høljer ned. Hva skjedde med "kanskje en times tid på ETTERMIDDAGEN"?!?! Og jeg som hadde så lyst til å gå på stranda i dag! Så slår tanken meg: Tenk om dette været fortsetter til jeg skal hjem? Tenk om jeg ikke får gått noe mer på stranda? Jeg som skulle være superbrun når jeg kom hjem! Tanken har slått Oda også: "Å nei, nå må jeg jo kanskje gå til timene også!" (Nå må dere ikke tro at vi er noen unnasluntrere, men det har altså hendt at i stedet for å gå til en unødvendig time med lærere som underviser i banneord og feil grammatikk (det har hendt, ja), har vi gått på stranda for å bli brune...)

Utover dagen kom heldigvis sola frem en liten tur. Vi krysser fingra for sol og blå himmel og strandbesøk kommende to uker...

Hummerstranda

Playa Langosta (langosta=hummer) er nobastranda til Tamarindo. Det tar ca en halv time å gå dit fra skolen. Det er også her alle de rike amerikanerene har hus og de fineste hotellene ligger. Hotel Barceló der Hanne og Håvard bodde da de var på besøk, ligger på Playa Langosta. Når vi er litt lei av å bare ligge på stranda i Tamarindo, tar vi turen til Langosta for variasjon og forandring i hverdagen. Vi er alle enige i at det er den fineste stranda med de beste bademulighetene. Dessuten er det sjeldent mye folk der... Annette, Oda og jeg har endelig kommet fram til stranda etter å ha gått langt og lenger enn langt... Kjennes sånn ut i varmen i hvert fall. Ved stranda renner det en slags elv som er perfekt å bade i. Vannet der er roligere, så man kan faktisk svømme der (på stranda i Tamarindo er ofte bølgene for store for svømming). Det hender det er ganske sterke strømninger i elva og da er det som å svømme på en tredemølle; svømmer på samme sted hele tida... Ganske morsomt.
Her har Maja funnet seg en solseng fra Hotel Barceló... Annette, Yoko (Ota - nesten Yoko Ono da!) og jeg kjøler'n uti vannet. Deilig!På vei hjemover går vi ofte på stranda tilbake til Tamarindo. Det tar litt lenger tid enn å gå på veien, men utsikten er jo mye finere da! Den kjære Tamarindoen vår ligger langt der i det fjerne...

Nicaragua - San Carlos, El Castillo, Rio San Juan y San Jose

Siste del av reisa vår! Fra Isla de Ometepe fortsatte vi reisa over Lago de Nicaragua. På torsdag sto vi igjen på kaia og venta på båten. Vi regna med at siden båten skulle komme fra Granada klokka seks, folk skulle gå av, varer skulle lastes av og nye på, og passasjerer skulle stige ombord, ville vi ikke være klare for å dra før klokka sju. -Hvis båten var i rute. Det var den selvfølgelig ikke, og det ble mye venting. Da klokka nærma seg åtte og vi fremdeles ikke så noe til båten, begynte vi å bli litt slitne og leie... Idet Maja og jeg begynte å bli virkelig leie, kom heldigvis båten. Vi hadde igjen billetter på førsteklasse, men der var stappfullt. Vi endte opp på dekk. Vi ble litt småsure...Hengekøya som Oda kjøpte seg i Masaya gjorde nytten som teppe. Etterhvert flytta vi oss og lå ved siden av pipa. Ikke den friskeste lufta kanskje, men pipa var i hvert fall varm! Det var ikke helt enkelt å få sove, men mot morrakvisten fikk jeg i hvert fall en liten time på øya. Maja fikk ikke sove noe i det hele tatt. Folk lå og sov overalt på båten; i hengekøyer på dekk eller på benker der det var plass (det var de heldige), på gulv, under benker, oppå kasser, eller som her på lasta. Det var smekkfullt av folk overalt. Turen tok ca ti timer. Det eneste fine med båtturen var å se soloppgangen og vite at da hadde vi heller ikke så langt igjen til San Carlos, vårt første stoppested. I San Carlos bytta vi båt (stønn!) og etter å ha venta litt på at den skulle komme, satt vi igjen i en båt, denne gangen på vei opp elva Rio San Juan.Langs elva var det mye flott natur å se. Vi gjorde også noen stopp ved mindre landsbyer som lå ved elva for å levere varer og passasjerer. Utrolig å se hvordan folk bor...Etter tre timer så vi endelig borgen i byen El Castillo (castillo=borg, slott). Nå lengta vi fælt etter mat, dusj og en god seng!Vi hadde lest om Hotel Victoria i guideboka, og syntes det hørtes ut som et bra sted. Vi var enige at å spandere på oss en litt ålreit hotell etter en marerittnatt, var lov. Hotel Victoria var veldig fint med svært hyggelige folk, så her ville vi være. Sulten vant for trangen til dusjing og soving, så vi gikk til restauranten på hotellet og bestile en tidlig lunsj. Maten var nydelig, og mens vi spiste, oppdaga vi en liten dam nedenfor restauranten (som lå på en veranda) med massevis av skilpadder. Jeg telte 34 stk! Like etterpå hørte vi et stort plask som viste seg å være en stor cocodrilo! Den angrep en skilpadde og prøvde sikkert å spise den, men etter å ha prøvetygd litt, spytta den den ut igjen. Det ble en veldig spennende lunsj!Senere fikk vi vår etterlengtede dusj og gode senger å hvile ut i. Vi sov noen timer før vi gikk ut for å spise midddag. Vi møtte på noen folk som vi "kjente"; folk som vi reiste sammen med fra Granada, som vi hadde møtt på Ometepe og/eller som vi traff på båten fra Ometepe. Vi gikk på kafe sammen. Vi fant ut at de som eide kafeen måtte være fryktelig glade i kanel, for uansett hva vi bestilte, smakte det stort sett bare kanel; kaffen, kakaoen, milkshaken...Neste dag sov vi lenge. Vi vandra litt rundt i den lille byen, men det mest interessante vi møtte, var folk og dyr som alle var veldig blide og hyggelige. Det var rett og slett ikke så ille mye å se eller gjøre. Vi gikk til den samme kaffeen vi var på kvelden før og kjøpte milkshake - med kanel. Vi var alle fremdeles litt trøtte, så vi bestemte oss for å gå tilbake til hotellet og sitte på verandaen og lese og bare slappe av en stund. Planen var å gå til borgen og titte på den, siden den var byens severdighet. Vi fant ut at vi skulle vente til rundt tre-tida da sola ikke stekte som verst. Da vi endelig fikk kommet oss av gårde, var klokka nærmere fem... Og da vi kom opp på borgen, var den stengt for turister. Sånn går det når man er un poquito utslitt og hengekøya på verandaen er god å ligge i!

Dette var vår siste dag i El Castillo, og planen videre var å ta båten tilbake til San Carlos der vi kom fra, og så videre derfra med en ny båt til Los Chiles i Costa Rica. Damene som drev hotellet var veldig hyggelige og hjelpsomme og bestilte båtbilletter til oss mens vi satt i baren og fikk vente-is, og da vi sto opp klokka fem for å rekke båten neste dag, sto sjefen med matpakke til oss og ønsket oss god tur videre.

Denne båten var av det raske slaget, og turen til San Carlos tok nå to timer mot tre sist gang. Enda en gang fikk vi sett den flotte naturen langs elva, og en knakænes fin soloppgang attpåtil. Vel framme i San Carlos fant vi oss en plass å spise frokost, før vi begynte å lete etter stedet der vi måtte få stempla passene våre slik at vi kunne reise inn i Costa Rica. Da vi fant stedet (det så ut som et skur), satt vi oss og venta før vi skjønte at de ikke åpna før klokka elleve. Dermed hadde vi noen timer å slå ihjel... Vi fant ut at vi skulle finne et hotell og sitte der så lenge. Hotellet vi fant kvalifiserte neppe til en halv stjerne. Det så mer ut som et vanlig hjem (ikke av den fine sorten) med hotell-skilter, og vi ble vist til verandaen som vi senere fant ut at sikkert ikke var ment for gjestene... Vi følte kanskje at vi trengte oss på litt, men står det hotell så står det hotell... Vi så ikke noe til andre gjester. Vi tror heller ikke det fantes noen. Da klokka ble slagen, dro vi tilbake til kontoret der vi skulle få stempel i passa våre. Det gikk fort og greit og vi betalte noen dollar for innreise til Costa Rica og litt for båten, og så gikk vi om bord. Noe som viste seg å være svært unødvendig ettersom vi ble sittende der i to timer og vente på å dra... Litt lei båt kan du si...

Vel framme i Los Chiles, Costa Rica, var det på ny venting og sjekking av pass og stempel. Vi spiste lunsj mens vi venta, og så fort vi var ferdig med sjekking og spising, tok vi taxi til bussterminalen. Vi hadde funnet ut at det ikke fantes buss til Tamarindo eller noe i nærheten fra Los Chiles; det gikk kun til San Jose, hovedstaden. Det betydde tidenes omvei for oss, men siden det var vårt eneste valg, var vi på tur igjen...

I San Jose fant vi oss et fint hotell (det fineste hittil). Oda og jeg bestemte oss for å ta en sen buss til Tamarindo neste dag, sånn at vi fikk en dag til shopping når vi først var der... Maja ville hjem så fort som mulig, i tillegg til at faren hennes kom på besøk, så ho tok en buss klokka 8 på morran. Oda og jeg dro til San Joses største kjøpesenter, klare for shopping! Etter å ha vært innom to butikker, kom vi til "Zara" som Oda forelska seg helt i, og i den butikken ble vi... Etter en bra lunsj og enda litt mer shopping (på "Zara"), dro vi tilbake til hotellet, henta kofferten og tok en taxi til bussterminalen. Vi ble fortalt på hotellet at bussen skulle gå klokka 16. Da vi kom til bussterminalen, fant vi ut at det ikke stemte. Det fantes ikke flere busser til Tamarindo den dagen. Dermed måtte vi vente halvannen time på en annen buss som gikk til Liberia (fire timer), og derfra måtte vi ta taxi hjem (en time). Var veldig godt å komme hjem til egen seng og bare slappe av! Jeg ble også veldig glad da jeg fant ut at jeg var alene i leiligheten! Var alene en hel uke. Litt deilig =)

Siste kart: reisa fra Los Chiles til San Jose og derfra til Tamarindo.

Det ble en super tur! Flott å reise litt og oppleve noe annt enn Tamarindoen... Men veldig godt å komme hjem også ;)

Bilder:

Maja Rivas Pedersen

Oda Opdal Zachrisen

Jeg

Nicaragua - Isla de Ometepe

Del to av ferieturen vår!Nå dro vi altså videre til Isla de Ometepe, verdens største ferskvannsøy (275 km2). Ometepe betyr "to fjell" (ome=to, tepetl=fjell), og øya er forma som et timeglass med to vulkaner i hver ende. I Lago de Nicaragua fins det også ferskvannshai. Båten fra Granada til Ometepe kosta ca 30 kroner. Vi kjøpte billetter på første klasse. Forskjellen på første og andre klasse, var at på første hadde de air condition. Der ble det fort litt for kaldt fant vi ut, og dermed trakk vi ut på dekk til sola. Den stekte godt!

Båten lukta litt tankbåt og så ikke ut som noen vanlig passasjerbåt. Var ikke type Moss-Horten-båt. Den frakta folk og forsyninger til Ometepe to ganger i uka.

Vi møtte også et norsk kjærestepar på båten som var fra Oslo og som hadde reist rundt omkring i Afrika, Sør- og Mellom-Amerika siden rett etter nyttår. De var veldig, veldig koselige!

Nå begynte det å bli en stund siden jeg hadde spist frokost, og jeg var ganske sulten... Oda og jeg kjøpte oss noe mat på båten; ris og frityrstekt kylling og platanos (frityrstekte bananer). Det var sånn passe godt, men ble ikke akkurat mett av det. Tiden på båten ble brukt til å ta bilder... Mange bilder.

Da sola gikk ned, kom også Ometepe til syne. Da måtte vi selvfølgelig ta enda litt flere bilder...

Nærmest er Volcan Concepcion og i bakgrunnen Volcan Maderas som vi et par dager senere klatra på.

Da vi kom i land, hadde sola gått ned. På båten hadde vi truffet på en mann som var veldig oppsatt på at vi skulle overnatte på hotellet hans. Siden vi ikke visste om noen andre hoteller og var slitne og ikke klare for å begynne å lete etter et sted å bo, sa vi ja takk. Han putta oss i en taxi og så bar det avgårde på veldig humpete veier til en by som het Altagracia. Hotellet het El Castillo og var helt greit. Rommet var fint, litt varmt ettersom air conditionen ikke funka, men ellers ålreit. Vi var nå ganske sultne og gikk for å finne en restaurant. Vi ville veldig gjerne ha et godt måltid mat, siden de andre måltidene den dagen ikke hadde vært de aller beste. Vi gikk til en restaurant som vi ble anbefalt, men vi snudde etter å ha tatt en rask titt. De hadde ikke det store utvalget av mat (de hadde ikke meny, de bare ramsa opp fem retter vi kunne velge mellom). Vi endte opp med å dra tilbake til hotellet vårt og spise der. Vi venta ganske lenge på maten, Oda og Maja bestilte det samme og fikk maten først (etter ca 45 min). De bestilte spagetti med kylling. Jeg fikk maten 10 min senere. Jeg bestile spagetti bolognese. Jeg fikk dobbelt så mye mat som Oda og Maja. Vi fant ut at de sikkert hadde delt en vanlig porsjon på de to, mens jeg fikk "full" porsjon. Vi fikk også hvitløksbrød; pølsebrød med hvitløkssmør på. Dårlig matdag...Guideboka mente at Playa Santo Domingo var den fineste stranda på Ometepe, og for å få sett litt av øya, bestemte vi oss for å sykle dit neste dag. På hotellet sa de at det var sju kilometer til stranda, altså ikke så langt tenkte vi. På rette, fine, hullfrie norske veier med kjørbare sykler med gear og brems, ville det kanskje ikke vært så langt nei: Det var vanskelig å sykle opp de bratte bakkene pga manglende gear, og det var umulig å sykle ned de bratte bakkene ettersom vi ikke kunne bremse... Litt skummelt syns vi. Og slitsomt. Og veiene var virkelig helt elendige. Men vi kom da fram til stranda til slutt!Ser veldig idyllisk ut... Men det krydde av irriterende fluer her og stranda var en del mindre enn det vi hadde sett for oss, så vi fant ut at stranda var en smule oppskrytt. Har finere strender i Tamarindoen! Det var deilig å ligge i vannet her da, og etter en times tid bestemte vi oss for å finne et sted å spise lunsj.

Vi var også på utkikk etter et nytt sted å bo ettersom vi ikke var videre imponerte over hotell El Castillo. Maten der var som sagt ikke den beste (speileggene vi fikk til frokost var overstrødd med saltKLUMPER - ikke godt!), strømmen forsvant, vannet forsvant og i tillegg var det glohett på rommet siden vi ikke hadde air condition. Vi traff på det norske kjæresteparet igjen og en venninne av dem som viste seg å være søskenbarnet til en kollega av Maja (liten verden), og de anbefalte et hostell som de bodde på. Det var visst veldig alternativt, med økologisk mat og gjenvinning og kildesortering (det er sjeldent i Mellom-Amerika) som også var veldig koselig. Oda ble straks supergira på dette stedet, og vi bestemte oss for å sjekke det ut. Dermed tok vi en taxi tilbake til hotell El Castillo (vi orka rett og slett ikke å sykle tilbake) og henta kofferten og tok taxi samme veien tilbake til Hostel El Zopilote. Zopilote lå oppi en fjellside, og etter å ha bært kofferten vår hele veien opp, bestemte vi oss for at neste gang skulle vi ha ryggsekker i stedet... El Zopilote var, riktig nok, veldig alternativt og annerledes enn det vi hadde bodd på til da. Her var det plankehytter og hengekøyer til utleie. Vi fikk denne hytta. I "underetasjen" var hengekøyene, mens vi flytta inn i etasjen over. Her fikk Maja og jeg en dobbeltmadrass på deling med en gammel gardin til myggnetting, mens Oda fikk en "madrass" (den var hele centimeteren tykk) og ingen gardin. Oda var svært sporty og tok denne plassen frivillig. Inngangen vår var ei luke i gulvet og taket var tørkede palmeblader. Vi ble her i to netter. Vi ble fortalt at det krydde av edderkopper på hostellet, og dermed måtte vi gå over hele hytta vår på jakt etter ville dyr. Den som leter den finner... Det satt en rimelig stor edderkopp i taket vårt. Oda jagde den over på en kost som lå i hytta vår og kasta deretter like godt hele kosten ut av vinduet. Her er vår alternative utedusj. Pyntet med gamle glassflasker! På kvelden da jeg skulle dusje, var det blitt helt mørkt, og alt jeg hadde av lys, var ei lita lommelykt som jeg kjøpte. Til min store overraskelse, var vannet godt og varmt! Og det var egentlig en opplevelse å dusje ute i naturen med en stjernehimmel jeg aldri har sett maken til over meg... Og vår alternative utedo...

Den første kvelden vår på hostellet arrangerte eierne av Zopilote pizzakveld. Da bestilte vi hver vår pizza med tilbehør etter ønske som ble stekt i steinovn. Smakte litt salt, men var alikevel det beste måltidet jeg hadde hatt på lenge! Og var veldig koselig å sitte sammen med de andre gjestene og prate og høre på musikk.Her er søskenbarnet til kollegaen til Maja, Oda og jeg ute og smaker på sprit! Hostellet laget sin egen sprit og de hadde et stort utvalg (alternative) smaker. Favoritten ble sjokoladesprit. Her kjøpte vi oss også steinbakt brød, nutella (den viste seg å være SVÆRT alternativ) og honning for å ha til frokost og lunsj. Brødet var det beste jeg har smakt på hele oppholdet mitt her!Neste dag var vulkan-dag. Egentlig ville vi klatre på Volcan Concepcion siden den er aktiv, men siden hostellet vårt lå ved Volcan Maderas, ble det den i stedet. Vi fikk med oss en guide, og dro av gårde klokka sju på morran. Her har vi utsikt til Volcan Concepcion.Her har vi guiden vår. Han var 65 eller 72 år. Vi skjønte ikke helt hva han sa... Han prata i vei og snøvla litt og kutta ut s'ene i slutten av orda og var generelt svært vanskelig å forstå syns jeg. Maja og jeg sendte Oda til å gå først i løypa sammen med han siden ho prater best spansk av oss... Det var imponerende at en såpass gammel mann var guide, for stien var ikke akkurat av det beste slaget. Først gikk det moderat oppover. Så kom vi inn i regnskogen og det ble veldig bratt. Etter en stund var det fortsatt bratt, men det var i tilegg gjørmete og glatt. Jeg var dødssliten. -Og jeg som har vært så flink å trene i hele år. Følte ikke akkurat at jeg fikk noe igjen for det... På vei opp lengta jeg egentlig mest etter TV-kroken hjemme på Ise...

Dette var før vi var kommet til de glatte partiene. Her skinte sola! Naturen her var helt fantastisk. Utrolig frodig og grønt. Frisk og god luft. Nydelig!

Guiden laga gåstaver til Oda og meg. De var gode å ha på glatta, men også litt i veien andre ganger når det var som brattest og vi måtte klatre og egentlig hadde mer enn nok med å finne fotfeste og å holde oss fast om vi ikke skulle drasse på stavene også. Men vi syns ikke vi kunne legge de fra oss når guiden hadde vært så snill og lage dem til oss.

Oda datt en gang. - I gjørma. Maja datt NESTEN to ganger men klarte å gripe tak i noen grener i siste lita. Jeg skled et par ganger og var ganske nær, men holdt meg på bena jeg også. Guiden tryna så det sang etter TRE ganger! Første gang var på vei opp. Da gikk han som førstemann ned en spesielt bratt og gjørmete bakke. Oda fulge noen meter etter, så Maja og meg til slutt. Jeg så ingenting, men plutselig hørte jeg et "skvupp" og Oda som gispa, deretter et nytt - større, "skvupp" og så hørte jeg at noen skled et stykke nedover. Oda ropte "Are you okay?" (ho haddde snakka kun spansk til da!) og jeg så at guiden lå i en krøll ved en stor stein. "Venga! Venga!" ropte han, "Kom, kom!" Ja, så kom vi da. I sneglefart. Han hadde falt et stykke nedover, så var ca 15 meter ned til han, og var jo bratt! Og glatt! Maja viste seg å være den med best utvikla fjellgeit-gen av oss, så ho spratt forbi både Oda og meg som var ganske så utstøe... Guiden klarte å komme seg opp på egen hånd før vi nådde fram til han. Vi var ganske bekymra for om han hadde brekt benet eller skjært seg på macheten han bar ubeskytta i hånda, men det gikk heldigvis bra. Dette var like før vi kom fram til lagunen, den lille innsjøen som var i krateret på vulkanen. Det var ufattelig godt å komme fram og ta seg en pust i bakken og spise litt. Det var også veldig flott ved innsjøen. Og tåka lå over den så det var litt trolsk stemning. Det var også iskaldt der, så vi pakka sammen og bega oss på hjemturen så fort vi var ferdige med å spise. Turen opp tok fem timer. Pausa 30 min. Så var det hjemturen. Oda, Maja og jeg gikk litt vår egen vei og fulgte vår egen sti, og endte til slutt opp på en blindvei. Guiden sa at han skulle komme og kutte en vei for oss sånn at vi havna på samme sti som han, og på vei til vår unnsetning, tryna han igjen. Denne gangen var det ikke noe skummelt. Han bare forsvant litt i et buskas. Han var ganske kjapt på bena igjen. Ville ikke helt se oss i øya etterpå men...

Nå gikk Maja i teten sammen med guiden. Oda og jeg hang litt etter, og plutselig hørte vi enda et "svupp". "Hvem datt?" ropte Oda. "Han". Turen ned tok fire timer. Da vi kom ned var vi så slitne, tørste, tissatrengte og møkkete at vi måtte kjøpe oss to flasker brus og en muffins og bare sitte. I tillegg til å være slitne og alt det der, hadde vi også fryktelig vondt i tærne. Å gå nedover i fire timer betyr at tærne blir pressa mot skotuppen i fire timer... Da vi kom hjem fra ferien nesten en uke senere, viste det seg at Oda hadde pådratt seg en infeksjon i tåa og ho måtte dermed trekke ut neglen og gå med bandsje og spise smertestillende. Ellers var vi ganske støle et par dager etterpå. Jeg var ille stiv i det ene benet. Våkna om nattan av at det gjorde vondt og at jeg ikke kunne rette det ut. Vulkanklatring er ingen spøk. Det tok meg tre omganger i dusjen å bli kvitt all gjørma på leggene. -Selv med skrubb og såpevann! Oda endte opp med å kaste T-skjorta ho hadde på seg... Etter en solid vaskerunde i dusjen, laga vi oss middag. Vi kjøpte pasta og hjemmelaga tomatsaus på hostellet. Det smakte helt greit.

Båten til og fra Ometepe går bare hver mandag og hver torsdag. Vi kom på mandag, og på torsdag var det på tide å fortsette turen. Vi dro videre med samme båt som vi kom med. Det skulle vise seg å bli litt av en båttur...